Vi er inne i avslutningen av en merkelig valgkamp: hele resten av tida får vi høre at det største samfunnsproblemet vi har, det er narkotika. Likevel er det ingen partier som breier seg på TV med påstander om at "vi har den beste narkotikapolitikken, stem på oss!" Det er som om det største og skumleste problemet slett ikke eksisterer. Og hvorfor det? Fordi alle de store og nesten alle de små partiene har samme politikk: et forbudsregime ivaretatt med borgerkrigens metoder.
Sånn er det i alle fall her hos oss. Vi har fått denne politikken servert på fat fra verdens mektigste stat, USA, der rundt en million mennesker for øyeblikket er krigsfanger i denne såkalte "narkokrigen" – "The war on drugs".
Men Bush & Co er ikke fornøyd med dette. I tillegg til å fengsle sine egne borgere, vil man også gjerne legge hånd på både amerikanere som har rømt fra den hjemlige slagmarken, som Renee Boje og en lang rekke andre som har tilflukt i Canada. Og nå altså Marc Emery, kanadier som ikke ville drømt om å reise til USA og som nå trues av utlevering og minst 10 år til livstid i amerikansk fengsel.
Og hva har Emery gjort? Han har solgt frø. Cannabisfrø. Det gjør også dusinvis av andre firmaer, men Emery var spesiell: han lot frøene finansiere legaliseringsbevegelsen. Og frøene reiste til USA og ble til stor ergrelse. Men størst var ergrelsen over at jo flere frø, jo mer kritikk av narkokrigen ble det produsert. Så amerikanerne bestemte seg for at amerikansk lov også burde gjelde i Canada, og fikk med seg en feig og prinsippløs justisminister. Vi står foran en tom ambassade, og akkurat like tomt må det ha vært i hodet på minister Cottrell da han ga amerikansk føderalt politi adgang til å etterforske kanadiske statsborgere for å ha forbrutt seg mot amerikansk lov.
Opptrappingen av den amerikanske narkokrigen kommer i kjølvannet etter en like voldsom som mislykket kampanje for å bli kvitt terrorister. Amerikanerne – og en del vennligsinnede tilhengere – finner ikke Bin Laden der de flyr rundt blant opiumsfeltene i Afghanistan. Så kanskje han ligger på lur i Canada for å bli smuglet inn i Guds eget land i en sekk med pot! Uansett har retorikken og presset mot Canada og det liberale styret der vært voldsom.
Og kanadierne, som er avhengige av amerikansk handel og turisme, har ikke vist seg sterke. Det er ikke lenge siden et lovforslag som ville gitt Canada verdens mest liberale cannabislovgivning – med full støtte i befolkningen – ble lagt på is etter amerikansk press. Med lovgivninga passende hemmet, gikk de etter han de mente var hovedpersonen i den kanadiske leiren, Marc Emery. De har klart å stoppe frøbutikken hans, i alle fall midlertidig, men Emery er ennå ikke utlevert, og bør ikke bli det heller. Derfor bør vi opprettholde presset mot de kanadiske myndighetene. De har allerede vist at de ikke er til å stole på, og både enkeltpersoner og organisasjoner bør sende sine egne henvendelser til den kanadiske regjeringen med ett klart krav: Ingen utlevering til amerikanske myndigheter av noen forfulgte flyktninger fra "The War on Drugs" og absolutt ingen utlevering av egne statsborgere til et regime som ikke kjenner noen grenser i sin kamp for verdensdominans.
Jeg har lyst til å avslutte der jeg begynte, med den norske valgkampen og narkopolitikken som forsvant. I motsetning til politikken på alle andre samfunnsområder, finner man ingen grunn til å undersøke om alle de ressurser som brukes fører til noe positivt. Når man bevilger 20 millioner ekstra til "narkobekjempelse", får vi da mindre "narko"? Tidligere i år gjorde Europa-parlamentet et lite forsøk i slik retning, og resultatet var slik at det ikke er blitt nevnt i en eneste norsk avis: EU-parlamentet skrapet hele "the War on drugs" og forlangte helt andre midler. Hva vil skje om norsk narkotikapolitikk blir lagt under lupen og "evaluert" som det heter? Da ville man finne ut at førti års krigføring mot norske brukere av ulovlige rusmidler har ført til nesten bare elendighet. Vi som er her i dag er mest opptatt av cannabis, men det spiller liten rolle hvilket "stoff" det dreier seg om: "narkokrigen" er like destruktiv uansett, den fører ikke til mindre bruk, men til at brukerne får det verre. Den fører ikke til et bedre samfunn, men til en enorm svartebørs som trekker utallige mennesker inn i en spiral av ødeleggende livsførsel. Det er en vitenskapelig evaluering av narkotikapolitikken som må danne grunnlaget for kritikk av norsk politikk og for krav om reformer. Målet må være en politikk som er rettferdig, som tar hensyn til alle menneskers rett til å bestemme over eget liv og som tar hensyn til demokrati og et åpent styre. Og det må være en politikk som er effektiv, som ikke opptrer med oppblåste og moralsk betonte mål, men som tar sikte på å redusere skadene ved bruk og eventuelle skadevirkninger ved kontrolltiltakene selv.
En slik humanistisk tilnærming, en slutt på krigen, vil på sikt være vår beste støtte til andre land som strever med å unngå amerikansk politisk anneksjonisme, og det vil være den beste støtte til de mange enkeltpersoner som er truet fordi de kritiserer krigspolitikken. Som Marc Emery og Renee Bojee i Canada. Og det vil være den beste støtten for de som er opptatt av fredelig bruk av de plantene som er blitt demonisert i narkokrigen. I Sveits, som lenge holdt stand, har FNmedlemskap ført til en fullstendig reversering av en liberal utvikling, og nå fengsles folk for å ha arbeidet med utvikling av cannabis som landbruksplante. I Latin-Amerika drives det en langvarig krig ikke bare mot kokain-baroner, men også mot de bøndene som i mange hundre år har dyrket kokablader til lokalt religiøst og medisinsk bruk.
ENCOD, et europeisk nettverk som arbeider for å få slutt på narkokrigen, startet i disse dager en kampanje kalt "Retten til å dyrke" – for at alle mennesker skal kunne dyrke de plantene som finnes og bruke disse personlig. Dette er første trinn i en prosess som har FNs egen evaluering av "the war on drugs" som mål. I dag er alle medlemsnasjoner forpliktet overfor FN-konvensjoner utformet av amerikanerne. I 2008 går den nåværende "planen" ut, og det er vårt mål at FN skal møte en global storm mot narkokrigen. Forhåpentlig vil mange av dere som i dag deltar i cannabisbevegelsen stille opp i Wien i 2008 og si fra at nå er det nok! Forhåpentligvis kan dere samtidig få hilse på Marc Emery, en mann som har viet sitt liv til kamp for friheten til å dyrke og friheten til å leve sitt eget liv.