Bruk av cannabis i shivaittisk tradisjon

1. INNLEDNING

1.1. Varanasi, en kveld i november . . .

Det er like etter solnedgang, men mørket har allerede begynt å senke seg. Jeg har tilbragt de siste timene nede på ghatene, stedene langs bredden av Ganges hvor pilgrimer og fastboende kommer ned til elva for å bade. Fra de bratte tempeltrappene ved Kedar ghat går jeg i retning av Harishcandra ghat, lokket av bålene som lyser på kremasjonsplassen (smashanen). Harishcandra ghat ligger bare hundre meter sør for Kedar ghat og er en av de to smashanene i Varanasi. Mellom Kedar og Harishcandra hever en murvegg seg tyve meter opp for å ende i en svamimath, et av de mange sentrene for de brahmanske dandisvamiene i Varanasi. Dandisvamiene er shaiva-asketer initiert inn i Dasnami sampraday; den mest utbredte shivaittiske munkeordenen i Nord-India. Dandisvamiene, eller svamiene som de ofte omtales som, er representanter for den tradisjonelle brahmanske hinduismen. Svamiene er nesten utelukkende eldre menn ettersom de er forventet å følge det brahmanske idealet om varnashram dharm, de fire livsstadiene for menn fra brahmaner varn; den øverste klassen i det indiske kastesystemet. Den unge brahmanen forventes å være brahmacarya; studere skriftene og leve et ‘rent’ liv. Deretter følger grihast, hvor brahmanen gifter seg og får barn (fortrinnsvis sønner) og oppfyller sin plikt overfor samfunnet. Når barna har vokst opp og kan ta over følger det tredje stadiet hvor brahmanen flytter ut i skogen, gjerne sammen med sin hustru, og trekker seg tilbake fra samfunnslivet for å studere skriftene og rette sitt sinn mot Brahman. Etter dette, som eldre mann, tar han sannyas; dvs. han lar seg initiere inn i en asketisk orden. Hele hans familie er nå ‘død’ for ham og han har oppgitt alle jordiske bindinger. Alle hans tanker og alle hans handlinger skal nå, ideellt sett, utelukkende være motivert ut fra brahmanens søken etter en endelig forening med Brahman.

I utkanten av smashanen har en ung mann bygd en liten hytte på omkring to ganger to meter. Bakveggen av hytta utgjøres av muren som fører opp til svamimathen tyve meter høyere oppe. Hytta er konstruert av et reisverk av bambus med bastmatter som tak og vegger. Mannen som holder til i hytta er i midten av tredveårene, og han er en aghori. Aghoriene tilhører en orden av shaivaer som er nært forbundet med smashnen. Den Shiva de tilber er den uberegnelige, destruktive Shiva; den som bringer død og oppløsning. Shiva er herre over smashanen, og han er herre over alle ånder og demoner som holder til ved smashanene. Ved kontinuerlig å konfrontere døden gjennom å bo på smashanen, og ved å fylle bevisstheten med død gjennom rituell handling og meditasjon søker aghorien å overskride skillet mellom liv og død, ondt og godt, og alle andre dualistiske konsepter og oppnå forening med Paramatma. Aghorien som bor i den lille hytta vinker på meg idet jeg passerer og spør om jeg vil ha te (cay). “Veldig god cay,” sier han, “Den er laget på ved fra kremasjonsbålene.” Han er smilende og har vennlige øyne. Jeg har sett ham før når jeg har passert smashanen, enten han har vært nede ved Ganges for sitt rituelle bad (snan) eller han har sittet utenfor hytten i meditasjon. Han har langt kullsort hår og et like sort skjegg. Han er naken med unntak av et klede rundt livet. Kroppen er grå av aske.

Jeg blir med ham bort til hytta og kikker inn. Det er lavt under taket, for lavt til å kunne stå oppreist der inne. Midt i hytta er det bygd et lite kvadratisk ildsted (dhuni) hvor noen vedkubber ligger og brenner. Rundt dhunien sitter fire menn. En liten pike på fire-fem år løper inn og ut av hytta, hun er datteren til en av mennene. Jeg bøyer meg ned og kryper inn og setter meg ved dhunien sammen med de andre. Aghori-baba følger etter med en kasserolle med vann som han har hentet i elva. Han setter kasserollen over ilden mens han snakker med de andre mennene. Stemningen er munter og gemyttelig. Mennene snakker mye og ler ofte. Den lille piken springer rundt og leker. De fire mennene er alle arbeidsfolk. En er båtmann. En annen er sykkelrickshaw-vallah og en er melkemann. De er lavkaster, og etter en lang arbeidsdag kommer de for å besøke aghori-baba for å samtale med ham om løst og fast, drikke te og røyke cannabis. Litt senere kommer en dom; et medlem av den kastegruppen som styrer kremasjonsplassen. De andre spøker med domen og kaller ham for “king of kings”. Aghoriene er meget populære blant de lavere kastene, og tilsvarende sett ned på av brahmaner. Den viktiste ashramen innenfor aghor-tradisjonen i Varanasi ligger ikke langt fra Harishcandra ghat. I denne ashramen, grunnlagt av Varanasis berømte aghori Kina Ram, har de et stort ildsted (dhuna) som hevdes å ha brent kontinuerlig siden Kina Rams dager for over tohundre år siden. Brenselet i dhunaen er halvbrente trerester fra likbålene på Harishcandra ghat, og leveres av domene, som kontrollerer smashanene både i Varanasi, Mirzapur og andre steder i denne delen av Uttar Pradesh. Denne avtalen skal ha kommet istand på Kina Rams tid, og vitner om nære forbindelser mellom Varanasis aghortradisjon og domene. Aghorien ved Harishcandra ghat tilhører ikke Kina Ram-ashramen, men er tilknyttet en ashram kalt Aughar Nath Thakia i Lahurabir-området. Dette er en ashram som har forbindelser til Nath-tradisjonen, som i likhet med aghoriene er en tantrisk-influert shaivistisk tradisjon.

Aghorien forteller at han har bodd i denne hytta i et par måneder og at han skal være der en måned til før han reiser videre til Nepal. Han har tenkt å besøke Pashupatinath-templet i Katmandu i februar for å feire Shivratri, den viktigste høytiden for shivaittene. Teen er klar, og han heller i blanke stålbegre som han sender rundt. Når alle har fått cay er tiden inne for neste ‘servering’ røyking av cannabis. Aghorien varmer en liten sort klump caras (cannabis) ved hjelp av to fyrstikker som han holder klumpen med. Etter at det har brent et øyeblikk slipper han carasen ned i håndflaten hvor han allerede har smuldret litt tobakk. Han knar sammen caras og tobakk til carasen er godt blandet inn i tobakken. Foran dhunien ligger cilamet; et konisk formet ‘rør’ laget av rød leire. Han plasserer en stein inn i toppen av cilamet. Steinen er så stor at den glir et par centimeter ned i cilamet før den sitter fast. På toppen av denne fyller han blandingen av caras og tobakk. Han holder cilamet loddrett og vikler et fuktet tøystykke rundt den nederste delen av cilamet. Deretter plasserer han den nederste delen av cilamet innerst i overgangen mellom høyre hånds tommel og pekefinger. “Om Namah Shiva!”, roper han med ett. Ved hjelp av en ildtang (cimta) brekker han et stykke glødende kull fra et av trestykkene som brenner i dhunien. Han legger kullbiten på steinkanten rundt dhunien og hakker den til slik at den er av passe størrelse for å passe inn i cilamet. Deretter griper han den glødende kullbiten med cimtaen og plasserer den på toppen av cilamet. Han krummer hendene og legger venstre hånd inntil den høyre slik at det danner seg et hulrom mellom hendene, mens cilamet står loddrett opp, festet mellom tommel og pekefinger. Deretter løfter han hendene og berører pannen med toppen av cilamet ved det punktet der Shivas tredje øye er lokalisert (og som korresponderer med ajna cakra). “Bam Bhola Nath!”, roper han. “Bam Shankar!” Deretter fører han hendene til munnen og inhalerer i et mellomrom mellom tomlene. Han trekker fem-seks raske trekk og gloen på toppen av cilamet lyser opp. Med et dypt langt trekk fyller han lungene med røyk før han sender cilamet videre til mannen ved siden av seg. Cilamet går to ganger rundt dhunien før det er tomt. Praten går videre. Den lille piken er trett og halvsover i fanget til faren sin. Aghorien priser Shiva, beruset av røyken fra cannabisplanten; en av Shivas hellige planter. Han smiler og ber meg lytte. Fra smashanen høres trommer og fløyter fra et orkester. Varanasi, mahasmashanen, er Shivas by. Shiva er ødeleggeren. Shiva er frelseren. Den som dør innenfor grensene av hans by oppnår moksh; frigjøring fra syklusen av reinkarnasjoner.

* * *

Dandisvamien og aghorien utgjør to ytterpunkter i den shivaittiske tradisjonen. Felles for dem begge er at de tilber Shiva, men utover det står de i sterk kontrast til hverandre. Dandisvamien er representant for den tradisjonelle brahmanske tradisjonen, mens aghorien står innenfor en tradisjon som viderefører en rekke tantriske trekk fra de tidlige shivaittiske sektene. Uten å overdrive deres motsetningsforhold har jeg likevel valgt innledningsvis å fokusere på disse to ulike asketiske tradisjonen for å illustrere temaet for denne oppgaven.

Den ortodokse brahmanen som svamien representerer befinner seg øverst i det indiske kastesystemet, og hans omgang med de lavere kastene er strengt regulert for å unngå forurensning av brahmanens renhet. Aghorien derimot representerer de lavere kaster, og han er ofte i opposisjon til kastesystemet. Disse to tradisjonene representerer ytterpunktene i et grovt skille i indisk religiøs tradisjon mellom vedisk og tantrisk praksis. Mellom disse ytterpunktene befinner det seg en rekke ulike asketiske grupper som i større eller mindre grad blander og integrerer ritualer og forestillinger fra den vedisk-brahmanske tradisjonen med tantriske elementer.

1.2. Tema for oppgaven

Det jeg har ønsket å fokusere på i denne oppgaven er et fenomen innenfor indisk religiøs tradisjon som i høy grad kan sies å være representert ved aghorien; bruken av rusmidler innenfor indisk religiøs tradisjon. Aghorien tilhører en tradisjon som karakteriseres ved en rekke tantriske elementer, hvori inngår ofring av kjøtt og alkohol til guddommen. Aghorien er kjent for en utstrakt bruk av ulike rusmidler (nasha), overskridelse av sosiale normer og assosieres med kremasjonsplassene, mens dandien på sin side fokuserer på renhet og har et ideal hvori inngår avholdenhet fra rusmidler og vegetarianisme.

Bruk av rusmidler innenfor indisk religiøs tradisjon er et omfattende tema, ettersom det brukes en rekke ulike rusmidler i større eller mindre grad blant ulike grupper av religiøse utøvere. Et av de mest utbredte rusmidlene i denne sammenheng er cannabis, og jeg har valgt å fokusere på bruk av cannabisplanten innenfor shivaittisk tradisjon; dvs. blant de religiøse utøvere som primært tilber Shiva. Selv om bruk av cannabis også finner sted innenfor de andre hinduistiske hovedtradisjonene, vishnuismen (vaishnav) og shaktismen (shakt), er det i forbindelse med shivaismen (shaiv) det er mest utbredt. Innenfor shivaismen, og også innenfor shaktismen, forbindes cannabis i stor grad med Shiva. Cannabis inngår som en ingrediens ved ofringer til Shiva i templene, og ofres også i et fastlagt ritualisert mønster gjennom de religiøse utøvernes røyking av cilam. Shiva knyttes mytologisk til cannabisplanten gjennom en rekke historier som både forteller at han er beskytter for denne planten og dens brukere, og at han selv er svært glad i den berusende virkningen av planten.

Det brukes også andre rusmidler innenfor shivaismen; både alkohol og den rusgivende daturaplanten (dhatura) er forbundet til Shiva blant grupper av hans tilbedere. Bruken av cannabis må derfor ses i sammenheng med en tendens i shivaittisk tradisjon til å bruke rusmidler. En rekke av shivaittene er imidlertid i vel så høy grad shaktaer, idet de tilber Shiv-Shakti, og et skille i rusmiddelbruk mellom shivaitter og shaktaer er ikke så lett å klargjøre. Bruken av cannabis (og andre former for nasha) har i liten grad aksept blant de brahmanske shivaittene. Blant de lavere klasser i samfunnet er imidlertid bruken utbredt både i og utenfor den religiøse sfæren. Aghorien ved Harishcandra ghat er en typisk representant for cannabisbrukende shivaittiske asketer. Man finner også utstrakt bruk av cannabis blant andre shivaittiske grupper som nather og nagaer. Disse gruppene av religiøse utøvere betegnes ved et fellesnavn som sadhuer, og selv om de ofte blir betegnet som asketer er ikke dette nødvendigvis tilfelle. De praktiserer ofte tantriske og yogiske øvelser som en del av sin religiøse praksis (sadhana), men graden av askese er varierende. Jeg vil i utgangspunktet betegne dem ‘munker’ initiert inn i en av flere munkeordener (sampraday) eller underordener (panth) av sampradayen.

Bruken av cannabis har en lang tradisjon blant lekfolk i store deler av Nord-India, og forekommer også blant andre typer religiøse utøvere enn sadhuer, slik som ojhaer, sokhaer, pandaer m.fl. Jeg skal ikke her gå inn på en definisjon av de ulike gruppene av religiøse utøvere og spesialister; dette vil bli nærmere behandlet senere i oppgaven. Mye av oppgaven vil konsentrere seg om sadhuer og deres praksis, men ettersom disse inngår i et omfattende kulturelt system hvor de fungerer i relasjon til den omkringliggende sfære har jeg også ønsket å fokusere på øvrige grupper av shaivaer, fra lekfolk og disipler til åndemanere og rituelle spesialister.

1.3. Problemstilling

Problemstillingen for oppgaven er mangesidig. En stor del av oppgaven vil være av deskriptiv karakter da jeg har ønsket å presentere ulike aspekter av rusmiddelbruk blant shivaitter. Selv om fokus i oppgaven er på bruk av cannabis, henger dette som fenomen sammen med bruken av andre rusmidler, og jeg vil derfor også komme inn på bruk av andre rusmidler i den grad det kan bidra til å sette cannabisbruk inn i en sammenheng. Ved presentasjonen av cannabisbruk har jeg ønsket å få fram at dette er et fenomen som finner sted i en rekke ulike religiøse sammenhenger, og blant ulike typer av religiøse utøvere. Mer spesifikt har jeg konsentrert meg om cannabisbruk blant sadhuer, og prøvd å beskrive elementer både innenfor utøvernes egne tradisjoner og i øvrige tradisjoner som har bidratt til at bruken av cannabis har blitt en del av disse religiøse utøvernes praksis. Jeg har også ønsket å presentere myter, rituelle former for cannabisbruk og andre elementer som kan bidra til å kaste lys over dette fenomenet.

Det jeg ønsker å undersøke er følgende: a) Utbredelse/omfang av cannabisbruk i shivaittisk tradisjon. b) Er bruk av cannabis et tantrisk fenomen? b) Forbindelsen mellom Shiva og cannabis. c) Historiske forløpere til dagens praksis.

1.3.1. Utbredelse/omfang av cannabisbruk i shivaittisk tradisjon

På grunnlag av tekststudier samt observasjoner, intervjuer og samtaler under et feltarbeid i Varanasi har jeg ønsket å gi et bilde av ulike religiøse gruppers bruk av cannabis. Dette omfatter rituell bruk av cannabis i de religiøse utøvernes hverdag, såvel som ritualer i forbindelse med dyrking og tilberedelse, og hvordan dette brukes under religiøse festivaler og høytider. Den generelle presentasjonen av cannabisbruk er ment å utgjøre ‘rammeverket’ for undersøkelsen av sadhuers bruk av cannabis, og bidra til å sette denne praksisen blant sadhuer i sammenheng med den øvrige kulturen.

1.3.2. Er bruk av cannabis et tantrisk fenomen?

En grov skillelinje i indisk religiøs tradisjon går mellom tantrisk og vedisk-brahmansk tradisjon. Innledningsvis antar jeg at bruken av cannabis er nærere knyttet til tantrisk enn vedisk-brahmansk tradisjon. Denne todelingen er selvsagt en grov forenkling, og i dagens hinduisme finner man at den vedisk-brahmanske tradisjonen innehar en rekke trekk som kan betegnes som ‘tantriske’. Hvorvidt bruken av cannabis innenfor dagens hinduisme er et slikt tantrisk trekk, eller element, er en av de tingene jeg ønsker å undersøke.

Et skille mellom tantriske og vediske utøvere er ut fra hvilke skrifter utøverne anser som de grunnleggende skriftene for sin tradisjon. For tantrikerne danner ulike tantriske tekster utgangspunktet for deres tradisjon, mens de som utgjør ‘vedikerne’ orienterer sin praksis ut fra den vedisk-brahmanske litteraturen. Selv om man iblant finner at tantrikere ikke aksepterer den vediske litteraturen er dette likevel ikke noen regel. En rekke tantrikere aksepterer de vediske skriftene, men anser dem underordnet de tantriske skriftene. Likeså finnes det en ‘vedisk tantrisme’ med utøvere som har sitt utgangspunkt i den vedisk-brahmanske tradisjonen, men som befatter seg med tantra. Jeg vil ikke primært fokusere på dette tantrisk-vediske skillet, men kun benytte det i den grad det kan bidra til å illustrere trekk ved rusmiddelbruk i religiøs sammenheng.

Jeg definerer i denne oppgaven tantrisme ut fra et sett av elementer, som man finner i større eller mindre grad innenfor en rekke av de indiske religiøse tradisjonene. Selv om den buddhistiske tantrismen har vært medvirkende til utviklingen av shivaittisk tradisjon (nath-yogiene m.fl.), kommer jeg kun til å konsentrere meg om hinduistisk tantrisme. Den hinduistiske tantrismen er særlig utbredt innenfor shivaittisk og shakta-orienterte tradisjoner. De tantriske elementene omfatter blant annet den polariserte symbolismen mellom det maskuline og det feminine, representert ved Shiva og Shakti. ¹ I denne sammenheng er Shakti på universelt plan ansett å være det aktivt dynamiske og skapende aspekt mens Shiva representerer det passive og statiske aspekt. Fokus på Shakti, Gudinnen, er et markant trekk ved tantrismen, og omfatter Shakti i form av Kundalini, inne i utøverens egen kropp. Den subtile fysiologien som Kundalini er en del av anser jeg også å være av tantrisk art, med sine begreper om cakra, nadi og, ikke minst, siddhi. Disse, og en rekke andre trekk, er elementer som man finner innenfor en rekke tradisjoner, også blant de som ikke blir definert, eller definerer seg selv, som tantriske.

Gjennom denne oppgaven ønsker jeg å undersøke hvorvidt bruken av cannabis er et slikt tantrisk trekk, eller element. Cannabisbruk forekommer innenfor de fleste indiske religiøse tradisjoner i større eller mindre grad, og jeg ønsker å undersøke hvorvidt det er noe som tilsier at dette kan hevdes å være av tantrisk art. Det synes på det rene at det særlig er innenfor grupper som har sterke elementer av tantrisme at bruken av cannabis er mest utbredt, og jeg kommer hovedsaklig til å fokusere på disse gruppene gjennom oppgaven.

1.3.3. Forbindelsen mellom Shiva og cannabis

Jeg antar i utgangspunktet at det eksisterer en forbindelse mellom Shiva og cannabisplanten. Dette mener jeg er sannsynlig ut fra mytologi og rituell/seremoniell adferd, hvor en rekke momenter tyder på at grupper av religiøse utøvere knytter sin bruk av cannabis til Shiva på ulike måter. Forbindelsen mellom Shiva og cannabisplanten synes å ha størst utbredelse innenfor grupper med markante tantriske trekk som en del av sin tradisjon. Undersøkelsene vil derfor i stor grad konsentrere seg om ulike tantrisk-yogiske og asketiske grupper med shivaittisk legning, enten de defineres som shivaitter eller shaktaer. Ved å se på disse gruppene og hvordan de knytter bruken av cannabis og andre rusmidler opp mot Shiva ønsker jeg å kartlegge den antatte forbindelsen mellom cannabis og Shiva. Jeg antar at utøvernes praksis er med på å modellere bildet av Shiva, og at Shiva samtidig fungerer som en legitimering og et mønster for utøvernes praksis. Derfor har jeg forsøkt å finne ut hvordan utøverne begrunner sin bruk av cannabis; hvilken rolle dette spiller i deres religiøse liv både i forhold til søkenen etter forening med guddommen og i interaksjonen mellom de religiøse utøverne og det øvrige samfunnet.

1.3.4. Historiske forløpere til dagens praksis

Av de store shivaittiske ordenene er det særlig innenfor Dasnami sampraday at cannabisbruk er utbredt. Denne ordenen, som både har seksjoner for brahmaner og for de øvrige kastene, fungerer som en integrererende orden for deler av religiøs praksis som befinner seg utenfor den vedisk-brahmanske tradisjonen. Det er særlig innenfor naga-seksjonen av ordenen at bruken av cannabis er utbredt, og jeg har derfor ønsket å fokusere på deres ‘slektskap’ med andre ordener. Det ser ut til at deler av naga-seksjonen er beslektet med andre shivaittiske grupper, som kapalikaer og nather. Jeg ønsker derfor å undersøke om elementene av rusbruk innenfor disse tradisjonene kan ha bidratt til dagens praksis blant nagaene. Et annet element jeg ønsker å undersøke er en eventuell påvirkning den shivaittiske tradisjonen kan ha fått fra sine muslimske ‘kolleger’ sufiene. Det er endel ting som tyder på at forbindelsen mellom sadhuer og sufier kan ha vært med på å utforme bruken av cannabis blant sadhuene, og jeg har derfor ønsket å undersøke i hvilken grad muslimsk påvirkning kan ha vært bidragende til bruk av cannabis i shivaittisk tradisjon.

Deler av oppgaven basererer seg på et feltarbeid i Varanasi, men dette er likevel ikke en oppgave om Varanasi som sådan. Valget av Varanasi var naturlig ut fra at dette anses som Shivas by, hvor han sammen med sin hustru Parvati har sitt opphold på kremasjonsstedet ved Manikarnika ghat. Varanasi er også tilholdssted for en rekke ulike munkeordener, og et viktig pilgrimssted (tirth) som tiltrekker seg pilgrimer fra hele India. Gitt Varanasis sentrale stilling blant shivaittene er byen et godt utgangspunkt for å studere bruken av cannabis innenfor denne tradisjonen. Bruken av cannabis er imidlertid utbredt i store deler av både India og Nepal, og jeg har derfor ønsket å behandle temaet i en større kulturell ramme ved å fokusere på bruk av cannabis som et mer ‘pan-indisk’ fenomen. En vesentlig del av oppgaven fokuserer på sadhuene, de indiske ‘munkene’, som er tilknyttet ulike ordener. Disse lever i stor grad en omstreifende tilværelse, noe som gjør det naturlig å ikke behandle temaet innenfor sterkt avgrensede geografiske rammer.