Bruk av cannabis i shivaittisk tradisjon

9. PÅVIRKNING FRA SUFIENE

I dette kapitlet vil jeg se på en tradisjon utenfor shivaismen, den muslimske mystiske tradisjonen, som jeg mener har vært av betydning for dagens bruk av cannabis blant nagaer. Det jeg vil konsentrere meg om er røykingen av cilam, som jeg mener er en praksis som de indiske sadhuene kan ha lært av sine muslimske ‘kolleger’ innenfor ulike sufi-ordener. Det var vanlig å innta cannabis blant indiske sadhuer ved spising eller drikking før ‘islamifiseringen’ av det indiske kontinentet tok til. Det er imidlertid en del ting som tyder på at røyking av cannabis ikke var kjent før muslimene ankom India. Røyking av cannabis ble sett på som fremmed og forbundet med muslimene og det er ting som tyder på at cilamet, som sadhuene vanligvis bruker som røykeredskap, kan være utviklet fra muslimenes vannpipe.

Nath-yogiene med sine sentre så langt vest som i Afghanistan kan muligens tidlig ha lært å røyke cannabis av afghanske sufier. En annen mulighet er at røyking av cannabis var et kjent fenomen i mystiske tradisjoner i Afghanistan og Iran før islams utbredelse i disse områdene. Mystikere fra disse tradisjonene gikk senere inn i sufi-sekter, nath-sekter osv., og bidro dermed til at bruken av cannabis ble kjent og fikk utbredelse innenfor disse tradisjonene.

9.1. Røyking av vannpipe i Afghanistan

Vannpipen, huqqaen, er et røykeredskap man finner over store deler av den muslimske verden. Den finnes i en rekke ulike varianter, men det vanligste er at den nederste delen minner om en krukke. I denne delen fylles det på vann som røyken passerer gjennom når røykeren inhalerer. Dette bidrar til å kjøle ned røyken og gir en mer behagelig følelse når røyken trekkes ned i lungene. ‘Krukken’ er lukket slik at det er lufttett, men på toppen er det et hull hvor et rør leder ned i vannet. På toppen av dette røret er det en skål (sarchana) hvor blandingen av cannabis og tobakk plasseres. ³⁰⁶ På siden av krukken er det nok et hull, hvori et rør som fungerer som munnstykke er plassert. Dette røret er ofte forlenget med en slange slik at brukeren kan ligge eller sitte avslappet mens han røyker. Når røykeren inhalerer trekkes røyken fra sarchanaen på toppen, ned gjennom røret og frigjøres i vannet inne i krukken. Røret som utgjør slutten av munnstykket befinner seg over vann-nivået i krukken, og når røykeren inhalerer bidrar vakumet til å trekke røyken opp i luftrommet i krukken. Ofte er det laget et hull i krukken over vann-nivået som fungerer som en ventil. Denne ventilen åpnes når hulrommet er fylt med røyk slik at røykeren lett kan inhalere dette. Huqqaen er sannsynligvis ‘oppfunnet’ av perserne etter inspirasjon fra enkle afrikanske vannpiper. ³⁰⁷ En utbredt variant av huqqaen i India lages av en kokosnøtt og kalles nariyal. Huqqaen er idag mest utbredt i Pakistan og de muslimskdominerte områder i India, og jeg har kun sett den i bruk i Srinagar, Kashmir, under et besøk i 1989.

På samme måte som hos sadhuer er også røyking av cannabis høyst ritualisert hos sufier. Blant de afghanske sufiene er det særlig blant malanger, dervisher og qalandarer at røyking av huqqa er utbredt. Cannabisrøykende religiøse utøvere i Afghanistan beskrives som

predominantly male Sufi fakirs who wander the countryside collecting healing herbs, often wearing patchwork clothing made from offered scraps, and adorning themselves with garlands of colorful beads and ropes of hemp fiber. Hashish babas frequently crown their turbans with loosely twisted hemp rope. Malangs may carry a begging bowl, a sarchana, and a piece of hashish. ³⁰⁸

Malangene bærer ofte med seg sarchanaen; skålen røykematerialet legges i. Dette er interessant med tanke på at sadhuenes cilam muligens er en videreutvikling av den samme skålen. Et annet interessant moment i denne sammenhengen er at afghanerne kaller huqqaen for cilam. Sannsynligvis begynte de indiske nath-yogiene (inkludert aghoriene) med å røyke huqqa, slik tradisjonen var i Iran og Afghanistan. Varanasis velkjente aghori-asket Kina Ram avbildes ofte med en huqqa, og noen sitater hos Briggs tyder på at det også blant nathene var vanlig å røyke huqqa. Han beskriver blant annet nimnathiene; en gruppe omvandrende sadhuer innenfor nath-ordenen som er sterkt jain-influert. Om disse sier han at «They use a cilam, not a huqqa.» ³⁰⁹ Dette kan tyde på at Briggs anså huqqaen for å være et vanligere røykeredskap blant nathene enn cilamet. Det er en del elementer som tyder på at nathene plukket opp kunnskapen om røyking av cannabis fra faqirer innenfor ulike sufi-sekter, og det er i så fall ikke underlig at nathene brukte det samme røykeredskapet som sine muslimske ‘kolleger’. Det er mulig at det cilamet som sadhuene normalt røyker cannabis av rett og slett er en forenkling av huqqaen. Tripathi hevder at «Sadhus do not use the whole of Huqqa (hubble-bubble); they usually use only the earthen pot, the upper-most part of Huqqa called Chilam for smoking purposes.» ³¹⁰ Hvis dette er riktig åpner det for at røyking av cilam er et senere fenomen i India enn røyking av huqqa. For de omreisende sadhuene som stort sett har alle sine eiendeler i sin lille veske (jholi) ville det være meget upraktisk å bære med seg en huqqa. Det er derfor nærliggende å tro at de kan ha laget seg et røykeredskap som i praksis kun er den øverste delen av huqqaen; sarchanaen, som røykematerialet plasseres i. Dette ville være i overensstemmelse med malangenes praksis nevnt ovenfor.

En interessant detalj er det lille tøystykket, safien, som sadhuen vikler rundt den nederste delen av cilamet før han røyker. Denne safien fungerer som en finmasket rist som hindrer at partikler trenger ned i lungene under inhalering. Betegnelsen på dette tøystykket er ifølge McGregor et lånord fra persisk (shafi) som betegner «cloth, rag (used to strain liquids, esp. bhang)» ³¹¹ Tøystykket har altså gått fra å fungere som sil for bhang til å ‘sile’ røyken fra ganja og caras. At betegnelsen safi er av persisk opprinnelse kan muligens indikere at cannabisbruken har spredd seg fra områder omkring Afghanistan/Persia til India. I den sammenheng kan det være på sin plass å minne om at også ordet bangha, et av de tidligste ordene for cannabis i indiske skrifter, ser ut til å være av persisk opprinnelse.

De afghanske sufiene røykte også cannabis fra jordpiper kalt chillum [cilam] bah. Disse er vannpiper som lages i et hull i jorden, og man finner dem ofte i nærheten av helligdommer for cannabisrøykende sufier:

Earth pipes are of ancient origin and are occasionally found throughout Afghanistan at shrines honoring Baba Ku, Kalandar, and latter-day hashish babas who were their followers. Shrines abound in the Afghan countryside, especially near mosques, cemeteries, and the graves of hashish babas. Earth pipes are also found near other sacred ruins and graveyards reflecting the Afghans’ great respect for their ancestors and the ancient Afghan tradition of hashish smoking. ³¹²

Etter at de afghanske sufiene har tilberedt carasen, og huqqaen er klar for røyking, er det vanlig å signalisere for andre røykere i området at de må innfinne seg:

When all is in readiness, a conch shell, a set of pipe stems (chillum nals), or a cow horn is raised to the sky, and a powerful, harmonious note is blown, setting the mood and focusing attention on the ritual to come. The first smokers begin to assemble, and a few minutes later a second note issues the last call for the smokers to convene. Once the stragglers arrive, the third and final note heralds the lighting of the chillum. ³¹³

En av de eldste personene i forsamlingen får æren av å ‘trekke igang’ vannpipen, og «Amidst chants to Baba Ku and prayers to end the struggle, the chillum is lit by placing hot coals on top of the sural and hashish.» ³¹⁴ Etter at vannpipen er ferdig røykt messes det korte hymner og takkebønner til Baba Ku. Malangene røyker ofte store mengder caras: «A serious Malang, and a small group of followers will smoke from ten to fifteen large bowls, each filled with at least 10 g of hashish. This amounts to a daily consumption of 100 to 225 g of hashish for a group of ten to fifteen adult male smokers - 7 to 22 g for each smoker.» ³¹⁵ Dette er meget store mengder tatt i betraktning at 1/2 til 1 gram er tilstrekkelig til tre-fire personer og tyder på at røyking av vannpipe er en sentral ‘teknikk’ i disse sufienes religiøse liv.

Elidade hevder at bruken av cannabis (og opium) forekom i persiske mystiske ordener fra det tolvte århundret og utover:

The raqs, ecstatic “dance” of jubilation, tamziq, “tearing of garments” during trance, nazar ila’l mord, the “Platonic gaze,” a highly suspect form of ecstasy through erotic inhibition, are som indications of the trances induced by narcotics; these elementary receipes for ecstasy can be connected with both pre-Islamic mystical techniques and with certain aberrant Indian techniques that may have influenced Sufism. ³¹⁶

Ifølge Eliade har bruken av cannabis blant sufier sitt opphav i før-islamske mystiske tradisjoner i området omkring Persia i tillegg til påvirkning fra indisk tradisjon. Bruken av cannabis var kjent blant både i Persia og de omkringliggende områdene lenge før vår tidsregnings begynnelse, slik jeg har vært inne på i kapittel 3.1. For å svare på om nathene har lært sufiene å røyke cannabis eller om det forholder seg motsatt krever en grundigere undersøkelser enn det jeg har anledning til å foreta innenfor rammene av denne oppgaven. Jeg har imidlertid ikke funnet noen henvisninger til at røyking av cannabis har forekommet på det indiske kontinentet før ulike sufi-ordeners ankomst, og jeg heller i retning av en antagelse om at røyking av cannabis var en teknikk som ble innført utenfra i denne perioden.

9.2. Nath-yogier og Sufier

Undergruppen av nather som kalles Raval eller Nagnathi hadde sitt hovedsenter i Afghanistan og utgjorde tidlig en del av den mystiske tradisjonen i dette området. Ravalene var allerede i det åttende århundret e.v.t. «a clan name proper to the Pashupatas which in the thirteenth century, became the third of the old Shaivite clans absorbed into the Nath sampradaya.» ³¹⁷ Hvis dette er riktig tyder det på at pashupataene allerede befant seg i områdene omkring Afghanistan allerede før islamiseringen tok til, og det åpner for muligheten for at de tidlige shivaittiske sektene kan ha spilt en rolle i utformingen av ulike sufi-retninger. Dette åpner også for at røyking av cannabis kan ha blitt lært av nather som holdt til i Afghanistan og at det er de som har tatt med seg denne tradisjonen til India. Ifølge White har ravalene gjennom de påfølgende århundrene blitt omdannet til en muslimsk undergruppe innenfor Nath-ordenen, ³¹⁸ og dette sannsynliggjør en glidende overgang mellom sufier og yogier hvor påvirkning av teori og praksis har gått begge veier. Ravalene beskrives som «“great wanderers” (they give the Persian rawinda, “wanderer,” as the etymological root of their name), who where found peddling quack medicines and other wares of dubious nature in nineteenth-century Europe». ³¹⁹ I våre dager forbindes ravalene med Hinglaj i Baluchisthan hvor det fortsatt er et ildsted tilegnet Gorakhnath som holdes ved like. ³²⁰

På det indiske subkontinentet var det flere sufi-tradisjoner hvor bruk av cannabis forekom. De mest utbredte av disse var naqsbandiene og dervishene. Disse mystikerne var ofte ikke så godt ansett blant ortodokse muslimer, men «the Northwest Indian Muslim population and many village folks in what is now Afghanistan and Baluchistan took to the Naqsbandi mystics as kindly tellers of stories, singers of songs, and religious entertainers». ³²¹ Disse sufiene røykte cannabis på sin særegne vannpipe, og dette var antagelig ukjent, eller i alle fall lite utbredt, i India før islamiseringen av subkontinentet. I Nord-India hvor hinduene hadde spist og drukket cannabis i forbindelse med festivaler, og bhang var vanlig som rusmiddel, «the sufi’s way of taking cannabis appeared as strange at first.» ³²² At sufienes måte å bruke cannabis på fortonte seg som merkelig for befolkningen i Nord-India tyder på at det var et fraværende, eller i det minste et marginalt fenomen. Dette er ikke tilfelle idag, da både sadhuer og lokalbefolkning i disse områdene røyker cilam i forholdsvis stor grad.

Kontakten mellom sufier og yogier er dokumentert i flere områder av India. Under Ibrahim Iis styre i Bijapur fra 1580 til 1627 kom dette til uttrykk i en sterkt synkretistisk tendens i det religiøse liv. De sufiene som holdt til i byen under Sultan Ibrahim II, og under hans etterfølger Muhammad (1627-56), befant seg innenfor to brede grupper av sufier. Den første gruppen var født på Decca-platået og bestod av sufier som tilhørte Chisti-ordenen. Den andre gruppen bestod av folk som kom utenfra Decca-området og disse tilhørte stort sett sufi-ordenene Qadiri og Shattari. ³²³ Chistiene var i stor grad i kontakt med de lavere klassene av lokalbefolkning i byen og områdene rundt, mens qadiriene og shattariene i stor grad orienterte seg mot Ibrahim IIs hoff og søkte å reformere dette: «The two types also formed Sufi counterparts to the old social dichotomy among Bijapur’s Muslims: the Literati were the Deccanis, and the Reformist were the Foreigners, though with more of an Arab than an Iranian orientation.» ³²⁴ Det var dermed chistiene som hadde innflytelse på de lokale religiøse tradisjonene og de sadhuene som opererte innenfor denne sfæren, og resultatet ble at både den muslimske og den hinduiske tradisjonen opptok og innarbeidet elementer fra hverandre.

Sultan Ibrahim II hadde nær kontakt både med sufier og yogier og hans religiøse praksis inneholdt, til tross for at hans grunnleggende muslimske tro, sterke elementer av hinduisme. Hans omgang med sufier og yogier er beskrevet i “Sahifat-i Ahl-i Huda”, en biografi over qadiriene i Bijapur skrevet i 1796-97. ³²⁵ I denne biografien beskrives hvordan Ibrahim kom i kontakt med en yogi:

In the time of Sultan Ibrahim jagat guru there was a certain yogi in whom the sultan had great faith and who frequently kept the sultan’s company. It is said that the reason for this lies in the following event. It happened that the sultan’s beloved daughter suddenly died, leaving the sultan grief-stricken. On hearing this, the yogi came and offered to revive his daughter if the image of the goddess Saraswati and the girl’s body were brought to the room. This was done, and the yogi, himself an accomplished musician, then began to sing. Before he had finished half the raga the girl’s body began to quiver, and by the time he had finished the girl was totally restored to life... The king and all the court thereafter accorded immense belief in the power of this yogi. And from that day the image of Saraswati was brought into the royal palace, where the sultan began to do puja before the image after the fashion of the Hindus. ³²⁶

Grunnet Ibrahims åpenhet og interesse for hinduistisk religion ble Bijapur et møtested for hinduisme og islam, selv om qadiriene, som var blant de mer ‘ortodokse’ innenfor sufi-tradisjonen, var svært skeptiske til sultanens interesse for hinduistiske tradisjoner. For chistiene bidro sultanens holdning til at de fritt kunne søke Gud utenfor strengt sekteriske rammer. Iføle “Sahifat-i Ahl-i Huda” var Sarasvati bare èn av flere hinduistiske guddommer som sultan Ibrahim var tiltrukket av. Ibrahim II skrev en bok, Kitab-i Nauras, hvis hensikt var å presentere for Bijapurs muslimer «the theory of Hindu aesthetics and iconography with which he himself had already become so infatuated.» ³²⁷ Kitab-i Nauras viser påvirkning på sultanen fra nathene, idet det hevdes at boken «reveals a mystic tinge in the character of Ibrahim and he often begin speaking in the language of the Nathapanthic saints who wandered all over the Deccan in the sixteenth century.» ³²⁸ Foruten Sarasvati nevnes en rekke andre guder i Kitab-i Nauras «all of whom are related to Siva: Parvati, who is Siva’s consort; Ganapati, or Ganesh, who is Siva’s son; and Bhairava, who is one of Siva’s inferior maifestations». ³²⁹ Ifølge Eaton tyder dette på at sultanen var påvirket av den dominante hindu-sekten i Bijapur-området; Lingayatene.

Blant Bijapurs sufier var det særlig blant dervishene bruken av cannabis var utbredt. Dervishene ble ofte betegnet som majzub; en betegnelse som kunne omfatte alt «from a Chisti of respectable origin who espoused heretical notions [...] to those spiritual nonconformists who exulted in their unorthodoxy, nakedness, or addiction to bhang [...].» ³³⁰ Det var åpenbart kontakt mellom muslimer og nath-yogier i denne perioden, og blant sufiene er det en del påfallende likheter med elementer i den tantrisk-orienterte nath-tradisjonen. Dette gjelder ikke minst bruken av rusmidler, som blant dervishene ga seg uttrykk i en poesi som beskrev guddommelig beruselse både med henvisning til alkohol og cannabis.

9.3. Sufier og cannabis

Det er en rekke henvisninger til cannabisbruk blant indiske sufier, og poetiske verker inneholder prisninger av bhang og sammenligner opplevelsen av guddommen med beruselsen av cannabis. Det er et påtagelig trekk, både i hinduistisk og muslimsk mystisk tradisjon, å omtale den mystiske opplevelsen i ordelag som normalt betegner rusbruk. Et slikt begrep er mast, som både betegner beruselse (intoxication) og pasjon, lyst. Mast brukes også om den ekstatiske opplevelsen av forening med guddommen, ofte omtalt som guddommelig beruselse.

Beskrivelsene av sufiene i India minner tidvis sterkt om beskrivelsene av de indiske sadhuene, noe som dels kan tilskrives den felles underliggende kulturen begge gruppene springer ut av og dels den gjensidige påvirkningen de to gruppene hadde på hverandre. John Fryer beskrev sufien (faqiren) i 1676 på følgende måte:

A Fakier is an Holy man among the Moors ... yet declaring for this kind of life, and wearing a patch’d Coat of a Saffron Colour, with a pretended careless neglect of the World, and no certain Residence, they have Immunity from all Apprehensions, and will dare the Mogul himself to his Face: Of this Order are many of the most Dissolute, Licentious, and Prophane Persons in the World, committing Sodomy, will be Drunk with Bang, and Curse God and Mahomet. ³³¹

Både i klesdrakt og i sin forsakelse av verdslige ting minner faqiren om sadhuen, og bruken av bhang ser også ut til å forekomme blant begge gruppene. Moshan Fani beskrev de nord-indiske dervishene på midten av 1600-tallet, og også hans beskrivelser tyder på en rekke likheter mellom sadhuer og sufier:

Among the most celebrated of [unorthodox Sufis] are, in the first line, the Madarian, who, like the Sanyasis Avadhuts, wear the hair entangled; and the ashes which they and the Sanyasis rub upon their bodies are called bhasma; besides, they carry iron chains on their heads and necks, and have black flags and black turbans; they know neither prayer nor fasts; they are always sitting at a fire; they drink a great deal of bang; and the most perfect among them go without any dress. ... These also consume much bang, and to the praise of one of their sect they say: “Such a one takes two or three seers of bang.” ³³²

De nakne sufiene gir assosiasjoner til naga-sadhuene, og bruken av bhasma og tilknytningen til ildstedet er elementer som minner om praksisen blant de shivaittiske yogiene. Disse beskrivelsene henviser til at sufiene drikker cannabis, og antagelig var det mer utbredt å spise og drikke bhang enn å røyke ganja og caras for store deler av sufiene. Som nevnt var det et skille i Bijapur mellom sufier som springer ut av den lokale befolkningen og sufier som kommer utenfra. For de lokale sufiene er det sannsynlig at de i stor grad har praktisert den samme måten å bruke cannabis på som det som var vanlig blant lokalbefolkningen i området. Hvis røyking av cannabis kommer utenfra er det derfor rimelig å anta at det i første grad er de ‘fremmede’ sufiene som i begynnelsen praktiserer denne måten å innta cannabis på.

Sufi Abu’l-Hasan Qadiri rettet tidlig på 1600-tallet en advarsel mot de farlige tendensene hos de berusede sufiene som minner mye om tidlige beskrivelser av yogier:

They are involved with various kinds of magic, like jugglers. They change water to oil. They indulge in giving out prophecy; Within a moment they change into a boy, or disappear. They are jugglers And will tell us faulty information. They are snake-charmers, And they use bhang for intoxication. As soon as they shut their eyes Whatever they see they mistake for God. ³³³

En rekke beskrivelser av sufier gir på samme måten henvisninger til sufier som til forveksling kan minne om sadhuer. Både profetering, jonglering og slangetemming er elementer som har vært assosiert med yogier i tidligere tider, og det området som utgjorde Bijapur (delvis nåværende Maharastra og Karnataka) var et sentralt område for utviklingen av Nath-ordenen. Det er derfor sannsynlig at nath-yogiene hadde en ikke ubetydelig påvirkning på utforming av sufi-sekter som rekrutterte fra lokalbefolkningen i området. Bhang er en form av cannabis som var i bruk i India før muslimenes ankomst, og denne måten å bruke cannabis på ble sannsynligvis en del av sufiers praksis som et resultat av påvirkning fra nathene. For den senere formen for cannabisbruk, i form av røyking, ser det imidlertid ut til at påvirkningen kan ha gått fra sufiene til nathene, slik jeg har vært inne på tidligere.

Eaton peker på at i motsetning til bruken av alkohol, så var ikke bruken av cannabis direkte i strid med islamsk lov: «there was evidently some consciousness among majzubs that the drinking of bhang violated the spirit (though not the letter) of Islamic Law.» ³³⁴ Det var m.a.o. ikke nedlagt et uttalt forbud mot bruken av cannabis i henhold til islamsk lov, men blant de høyere klasser av muslimer var det en tendens til å se ned på denne bruken av rusmidler i likhet med bruk av andre rusmidler. Slik sett minner dette påfallende om skillet innenfor hinduismen i synet på rusmidler, hvor man også finner den samme tendensen i forholdet mellom de høyere klassene, brahmanene, og de lavere klassene. Til tross for at alkoholbruk var forbudt ved islamsk lov finner man, ifølge Eaton, henvisninger i sufibiografier som tyder på at det forekom en viss bruk av alkohol blant sufiene. En beskrivelse av dette gjelder Nur al-Din Is-haq Qadiri som levde på 1600-tallet. Denne beskrivelsen bortforklarer sufiens bruk av alkohol med at han ikke drikker det. Ifølge Eaton går enkelte biografer langt for å rasjonalisere og kompensere for den ‘ulovlige’ handlingen som alkoholinntak innebærer:

It is related the he [Nur al-Din Is-haq Qadiri] was a complete majzub, and fond of pleasures. At all times he had dancing women around him. [Yet] he would pray so hard as to lose all human senses. It is even said that nights when he became sleepy [from praying] he would place his hand in a bowl of scorpions, or sprinkle chili pepper in his eyes. The daylight hours he spent with the dancing girls. He would also request wine from anyone who came to see him. And in an ecstatic state he would pour the wine to his lips but allow all of it to drop through his beard on to his chest, ultimately spilling on the floor. Not one drop reached his mouth. Although it was believed that he was fond of wine, in truth he was pouring the forbidden drink to the floor. ³³⁵

Bruken av alkohol er et tema i sufi-poesi som forekommer innenfor en tradisjon som spores til ‘Abd Allah Ansari (d. 1088). Hans poetiske stil ble en prototype for en lyrisk tradisjon som blander «Islamic devotionalism and Persian imagery». ³³⁶ Et framtredende trekk ved denne tradisjonen er, ifølge Eaton, «its use of wine imagery, which has been variously interpreted as referring literally to alcoholic intoxication, allegorically to spiritual intoxication, or to both simultaneously.» ³³⁷ En av Bijapurs sufi-poeter, Mahmud Bahri (d.1717-18), anses å ha vært sterkt inspirert av denne tradisjonen, men han erstattet alkoholsymbolismen med en tilsvarende cannabissymbolisme:

In his most “intoxicated” poetry Mahmud Bahri went a step further than the Persian lyricists by substituting for wine an even more potent imag - bhang, a narcotic prepared from the leaves of hemp (cannabis sativa), which was either eaten, smoked, or drunk. Furthermore, Bahri left little doubt that his reference to the use of bhang had literal as well as allegorical meanings. ³³⁸

At bruken av bhang i den religiøse symbolikken hadde sin rot i en faktisk bruk av bhang er sannsynlig, og Bahri hevder endog å ha skrevet et av sine poetiske verker under påvirkning av bhang. ³³⁹ Eaton hevder at Bahris symbolske bruk av bhang istedet for vin i hans verker har viktige sosiale implikasjoner gjennom at dette var de lavere klassenes rusmiddel mens alkohol, til tross for forbudet i henhold til islamsk lov, var overklassens rusmiddel: «Unlike wine, which was liberally imbibed in the Bijapur court despite its prohibition by Muslim law, bhang was identified exclusively with the lower classes of the population.» ³⁴⁰ Ifølge Eaton innebar Bahris mest eksplisitte bruk av bhang i sin poetiske symbolikk en protest mot ortodoks sufisme og ortodoks islam. Dette kommer særlig til uttrykk i Bahris verk Bangab-nama som i sin helhet er en lovtale av bhang. I en passasje, som Eaton anser poengterer kontrasten mellom de uortodokse dervishene (majzubene) og de ortodokse sufiene, priser Bahri bhangen og kritiserer de ortodokse sufiene med sine ‘shabby’ klær:

Drink your bhangah and be happy-
Be a dervish and put your heart at peace.
Lose all your life in drinking this exhilaration,
And not in sewing shabby clothes. ³⁴¹

En annen passasje i dette verket poengterer at bhang ble ansett for å være et middel til å nå Gud, og Bahris beskrivelse av bhangbrukerens oppgivelse av verdslige ting og doktriner har sterke mystiske overtoner:

Bhang-users have taken the cup in hand
and urinated on the shield;
They have thrown away the sword and kept the pestle.
Bhang-users have discarded their clothes
to make the bhang-cloth,
Which means that all things suffice for this exhiliaration.
They understand nothing but bhangab,
And are concerned with neither Islam nor unbelief. ³⁴²

I denne passasjen hevder han cannabisbrukerens fredelige sinnelag gjennom at de hevdes å kaste fra seg sverdet og sine klær. Istedet for sverdet holder de støteren (til morteren) som de bruker når de lager bhang. Bahris endring av fokus vedrørende religiøs rusmiddelbruk og symbolikk; til å fokusere på cannabis istedet for alkohol, er verdt å merke seg. Såvidt jeg kan se er det en tendens til en lignende dreining av fokus innenfor tantrisk-influert religiøs praksis hvor alkoholbruk ser ut til å erstattes av cannabis i økende grad. Dette har skjedd innenfor den perioden hvor de muslimske dynastiene har kontrollert store deler av Nord-India, og kan muligens ha en sammenheng med dette. Jeg har imidlertid ikke hatt mulighet for å undersøke dette nærmere. Det er i alle fall et interessant sammentreff at det både innenfor sufisme og tantrisme er en tendens til å erstatte alkohol med cannabis.

* * *

Det ser ut til at bruk av cannabis i form av bhang, og senere ganja og caras, er et fenomen man finner både innenfor sufi-tradisjonen og den tantrisk-yogiske tradisjonen. Det er mulig at bruken av bhang har blitt tatt opp av sufier ut fra at bruken av bhang var vanlig over store deler av Nord-India før muslimenes ankomst. Bhang har imidlertid vært kjent både i Persia (Iran) og Afghanistan før dannelsen av Islam, og har vært i bruk innenfor religiøse tradisjoner i disse områdene i det første årtusenet f.v.t. I dette kapitlet har jeg ønsket å vise at bruken av cannabis ikke er spesifikt for hinduismen, men at de historiske røttene av dette trolig ligger forut i tid for både moderne hinduisme og islam. Røyking av cannabis ser imidlertid ut til å være av nyere dato, og jeg anser det som sannsynlig at dette enten ble gjort kjent blant indiske sadhuer gjennom kontakt med sufier, eller at nathene har introdusert det fra Afghanistan.